Gråtende barn det er skummelt å trøste

Illustrasjon av Elise Enge Mjånes, etterligning av “the crying boy”.

Se for deg at du tusler rundt på et loppemarked. Det er stabler med bøker, skåler med smykker og annet juggel, fjell av klær med plagg du ikke er helt sikker på er det kuleste eller styggeste du har sett. På bakken, lenende inntil et bord, er det en bunke med innrammede bilder og malerier. Et av maleriene fanger oppmerksomheten din, som om det bønnfaller deg om at du skal ta det med deg. Hvordan kan du si nei til det stakkarslige, gråtende barnet? 

4. September 1985, ble en artikkel publisert av den britiske avisen The Sun, “Blazing Curse of the Crying Boy Picture!”, hvor de snakker med en brannmann som forteller at det samme type bildet dukker opp i brannulykker over hele Storbritannia. Bildene er portretter av små barn med røde, tårevåte kinn, og er visstnok funnet uskadd etter brannene. Avisen sendte ut en advarsel med artikkelen om at alle som eide et slikt bilde burde bli kvitt det så snart som mulig. Det er med dette alt hysteriet begynner. I 1985 møtte mange av bildene sin skjebne da det ble arrangert en sammenkomst hvor de lagde et stort bål med bildene som tennved.[1] Bildene brant, som man gjerne forventer, helt fint. Ingen ulykker eller smerte, og det gjorde nok at mange følte de kunne senke skuldrene.

Portrettet var et populært, masseprodusert motiv fra 1960 til 1970-tallet, så du fant det i mange hjem på denne tiden.[2] Kunstneren bak motivet er Bruno Amadio, som var et krevende navn å finne på grunn av hans mange pseudonymer. Det mest brukte ser ut til å være Giovanni Bragolin, som de fleste maleriene av de gråtende barna er signert med. Den mest kjente og aksepterte historien bak bildene, er at Bragolin jobbet med bildeserien på 50-tallet etter andre verdenskrig, og solgte bildene til turister. [3]

I Haunted Liverpool, en bok av Tom Sleman, er det en mer fargerik spøkelseshistorie om bildenes opprinnelse. En pensjonert lærer som skulle finne ut hvem som var kunstneren bak den gråtende gutten. Han fant en kunstner i Madrid som het Franchot Seville (et av pseudonymene til Amadio). Han forteller at gutten i bildet var en gutt som folk ofte så vandrene i Madrids gater, og at en prest hadde advart ham om gutten. De lokale i området hadde kalt han for el diablo.[4] Jeg må si, jeg hadde nok også vært ganske trist om alle gikk rundt å kalte meg djevelen. 

Det er laget utallige teorier rundt disse bildene, den ene sprøere enn den forrige. Det var så ille at lignende bilder fra helt andre kunstnere også ble fryktet. Selv om bildene ble funnet i flere branner, var det nok helt vanlige grunner til at husene tok fyr: telys, sigaretter og elektriske ovner.[2] Men er ikke sammentreffet ganske rart likevel da? Nei, det synes ikke jeg. Vi vet jo at det var et veldig populært bilde som allerede eksisterte i mange hjem. Det jeg synes er rart er hvorfor noen vil ha et sånt sørgelig bilde hjemme i stua si i utgangspunktet, men enhver sin smak. Folk elsker en god konspirasjonsteori, og kanskje det er nettopp da, når vi snakker og forteller om dem, at de får liv og blir virkelige. Vi får nok la være å ta med den gråtende gutten hjem fra loppemarkedet, bare for å være sikker.

Litteratur

[1] Zarrelli, Natalie. “A Painting of a Crying Boy was Blamed for a Series of Fires in the ‘80s”. Atlas Obscura. Hentet 23.02.26. https://www.atlasobscura.com/articles/crying-boy-painting-fires. 

[2] Ibid.

[3] Glover, Claire. (Don’t Scare Claire). (2024,18.Aug.) The DISTURBING Story Behind The CURSED boy Painting (video). Youtube. https://youtu.be/uVO6wYy6KCg?si=XIye1bN5Sn0uMtrt. 

[4] Ibid.