Visjoner om en fremtid på vandring

RON HARRON. Walking Cities (1964). Print

© Ron Herron / BONO

Året er 1964. London pulserer på høyden av den britiske invasjonen, og populærkultur, masseproduksjon og kapital flyter sammen i et økende tempo. Pop Art har nådd peaken og er blitt et tilbakevendende tema i arkitektoniske debatter. Etterkrigstidens nøkternhet er i ferd med å miste grepet til fordel for en fremtid som både virker umiddelbar og samtidig uendelig formbar. Verden begynner å bli sulten på et nytt bilde av fremtidens by, og vil ha det servert på popens premisser. [1] Slik oppstår ideen om en ny fremtidsby: The Walking City. En forestilling om gigantiske, selvforsynte enheter på mekaniske bein, som vandrer over land og vann på jakt etter nye steder å eksistere. 

På begynnelsen av 1960-tallet kunne både britisk og internasjonal arkitektur fremstå som bemerkelsesverdig nedtonet. Enten dominert av funksjonalismens idealiserte rasjonalitet eller brutalismens betonggeometri virket omgivelsene påfallende beherskede.[2] Arkitektur man absolutt kan kalle intelligent, men sjelden gøy. Arkitekturen fungerte, men forestilte seg lite, og holdt i begrenset grad tritt med en samtid preget av økende forbruk, teknologisk utvikling og nymotens stadige utskiftninger. Samtidig var tyngdepunktet i den britiske arkitekturen forskjøvet seg, og 1800-tallets monumentale arv var ikke lenger eksempler på fremskritt, men nostalgi og historie. Leken var nærmest gått helt fortapt, og i dette tomrommet, og i hva noen ville kalt for grevens tid, etableres Archigram i 1961. Archigram (fra ARCHItechture og teleGRAM), var en løs sammenslutning unge arkitekter som ikke bare ville reformere den arkitektoniske tradisjonen, men også puste ild i arkitekturens evne til å spekulere, overdrive og drømme utenfor virkelighetens rammer.[3] Med en produksjon av arkitektoniske visjoner preget av teknologisk utopisme, visuell lekenhet og en viss testosteronfylt selvtillit, tegnet de ikke arkitektur som begrenset seg til hva som kan bygges, men heller åpner seg mot hva som kan tenkes.

RON HARRON. Cities: Moving, Master Vehicle-Habitation Project, Aerial Perspective (1964). Blekk og grafitt på kalkeringspapir. 55,2 x 83,2 cm

© Museum of Modern Art / BONO

The Walking City er et definerende prosjekt for denne holdningen, utviklet av Ron Harron i 1964. Her tenkes ikke byen som et fastbygd sted, men som en bevegelig teknologi. Konseptet består av individuelle, enorme og insektlignende kapsler som bærer hele samfunn på mekaniske ben, drevet av avansert teknologi. Den fysiske umuligheten er irrelevant – dette er arkitektur som prioriterer idéen fremfor realiseringsevnen, som bringer “the fun back in functionalism”, om du vil.[4] 

Hver enhet i nettverket av de omreisende, selvgående metropolene rommer boliger, infrastruktur og energiressurser, og kan kobles til andre gjennom uttrekkbare forbindelser. Sammen danner de et nomadisk konglomerat av byer, som utveksler ressurser via midlertidige koblinger og mellomstasjoner.[5] 

I dag kan The Walking City fremstå som et nærmest tullete prosjekt, fremmanet av barnlig grenseløs fantasi. Men denne kvaliteten er kanskje akkurat det som gjorde prosjektet ikonisk.  Innenfor den megastrukturelle bevegelsen hadde allerede gruppen befestet seg internasjonalt, og The Walking City ble et symbol på 1960-tallets teknologiske utopisme. Den visuelle estetikken henter like mye fra science-fiction, space comics og Pop Art som fra tradisjonell arkitekturtegning, men referansene til det som gjerne ble avfeid som “lavkultur” trekkes inn og oppskaleres.[6] Slik får illustrasjonene sitt lekne, pulp-aktige uttrykk, men er samtidig utført med en detaljrikdom som insisterer på å bli tatt seriøst. 

Samtidig ligger prosjektets tyngde ikke i realiserbarheten, men i dets perspektiv og i de holdningene den kommenterer på. For Archigram var arkitekturforslagene generelt ikke ment som svar, men som kommentarer til den moderne byens utvikling. Endring er blitt et grunnvilkår i arkitekturen, og The Walking City fremstår mer som en ekstrem konsekvens av byen som materialiserer og legemliggjør forandring. Archigram arbeidet mot det de oppfattet som kjedelig og stillestående, men deres tydeligste prosjekt var heller å forsøke å akselerere moderniteten, presse den videre forbi sin utilstrekkelighet, til arkitekturen igjen kunne forestille seg noe annet.[7] 

RON HARRON. Walking City on the Ocean, project (Exterior perspective) (1966). Klipp-og-limt trykt og fotografisk papir og grafitt dekket med polymerark. 29,2 x 43,2 cm

© Museum of Modern Art / BONO

Midt i denne tilsynelatende uskyldige heroismen og optimismen bærer The Walking City også preg av en mer urolig samtid. 1960-tallet var, tross sin fremtidsrus, også kjennetegnet av den kalde krigens vedvarende spenning og den reelle frykten for eskalering.[8] I dette lyset får den bevegelige byen en dobbel betydning. De mobile gigantene kan ikke bare leses som lekne teknologiske fantasier, men også som antydninger om behovet for dem, i en verden der noe har gått fullstendig galt. Der byer ikke lenger kan være stedbundne, og mobiliteten ikke bare er et fremskritt, men en absolutt nødvendighet. Visjonen Herron fremlegger blir tvetydig, hvor The Walking City også fremstår som en livsbetingende, teknologisk tilflukt som muliggjør overlevelse. I denne forstand blir prosjektet langt mindre en utopi enn en slags marerittaktig frelse, som muliggjør eksistens på premisset av en ubeboelig verden. 

Og kanskje er det nettopp her The Walking City treffer meg. For selv om det i 1964 var en spennende, kanskje noe naiv fremtidsfantasi, ligner det i økende grad en tankefigur man kanskje ikke skal avfeie helt fullstendig enda, bare sånn i tilfelle. Likevel var visjonen aldri ment som en løsning, men som en optimalisert fremtidsforestilling, og et tankeprovoserende bilde på hvordan endring kan påvirke byarkitekturen og gjøre stabilitet i seg selv umulig.

Litteratur

[1] Foster, Hal, Rosalind Krauss, Yve-Alain Bois, Benjamin H.D Buchloh, og David Joselit. Art since 1900: Modernism, Antimodernism, Postmodernism. Tredje utg. London: Thames & Hudson, 2016.

[2] Sorkin, Michael. “Amazing Archigram.” I Some Assembly Required, NED-New edition. University of Minnesota Press, 2001. http://www.jstor.org.ezproxy.uio.no/stable/10.5749/j.cttts7wg.28.

[3] Foster, Hal, Rosalind Krauss, Yve-Alain Bois, Benjamin H.D Buchloh, og David Joselit. Art since 1900: Modernism, Antimodernism, Postmodernism. Tredje utg. London: Thames & Hudson, 2016.

[4] Sorkin, Michael. “Amazing Archigram.” I Some Assembly Required, NED-New edition. University of Minnesota Press, 2001. http://www.jstor.org.ezproxy.uio.no/stable/10.5749/j.cttts7wg.28.

[5] Anderson, Darran. “The Prophetic Side of Archigram”, Bloomberg. Publisert 15/11-2017, lesedato 25/3-26. https://www.bloomberg.com/news/articles/2017-11-15/archigram-and-the-modern-city

[6] Colquhoun, Alan. Modern Architecture. Oxford, New York: Oxford University Press, 2002.

[7] Anderson, Darran. “The Prophetic Side of Archigram”, Bloomberg. Publisert 15/11-2017, lesedato 25/3-26. https://www.bloomberg.com/news/articles/2017-11-15/archigram-and-the-modern-city

[8] Foster, Hal, Rosalind Krauss, Yve-Alain Bois, Benjamin H.D Buchloh, og David Joselit. Art since 1900: Modernism, Antimodernism, Postmodernism. Tredje utg. London: Thames & Hudson, 2016.