Fra behov til begjær

Ruslan Lobanov, The End of the Season, 2012. Foto: Galleri YellowKorner.

Seksualitet knyttes ofte til begjær, lyst og lengsel. Da glamourfenomenet gjorde sitt inntog på 1930-tallet var begjær den dominerende faktoren. De vakre kvinnene på bildene og i filmene var amorøst fremstilt og tiltrakk seg et bredt publikum. Atmosfæren som ble skapt baserte seg på lengsel etter seksuell kontakt, men også en lengsel etter materialistiske ting og en moderne livsstil. Glamour ble en litt mer diskré metode å benytte sex i markedsføringen. Hvordan er dette forholdet mellom sex og  glamour fremstilt i dag?

Her om dagen vandret jeg gatelangs i Oslo som en 21. århundres flanør. Jeg skulle fullbyrde min flanering med en rekke galleribesøk denne dagen. Ikke langt unna utsikten ut mot Oslofjorden spaserte jeg inn i galleriet YellowKorner. Ved første øyekast ser galleriet ut til å være fylt av fotografier tatt i vår samtid, inspirert av 1930-tallets klassiske Hollywood glamour med parisiske tendenser som forgreinet seg de derpå følgende tre tiårene. Skikkelser som Audrey Hepburn og Rita Hayworth kommer i tankene. Estetikken er gjenkjennelig, og ved en nærmere titt oppdager man at kvinnene i flertallet av bildene er delvis eller helt avkledd og at fotografiene har en seksuell eller erotisk undertone. Det er likevel ikke fremstilt påtrengende, men oppleves som en naturlig del av motivet – til tross for at kvinnene befinner seg på steder man vanligvis foretrekker å være påkledd. I Ruslan Lobanov sitt fotografi «The End of the Season» står en halvnaken kvinne i en trappeoppgang i en karusell. Kroppsspråket og ansiktsuttrykket oser av frihetsfølelse fremfor en objektivisert kvinnekropp.

Men hva innebærer egentlig glamour? Etymologisk stammer «Glamour» fra «grammar», som har den samme betydningen som «gramarie» og knyttes til magi og hekseri. I Webster’s Third New International Dictionary beskrives derimot glamour som en mystisk og spennende attraktivitet som vekker fantasien og går utenfor normene. Glamour spiller i stor grad på forførelse og kan i den forstand anses som en magisk tiltrekningskraft. Begrepets storhetstid var på 1930-tallet i Hollywood og ble hovedsakelig konkretisert gjennom film og fotografi, som igjen ledet til at filmstjerner på 1930-60-tallet ble gjennomgående frontet som idealet for skjønnhet og velstand. Datidens glamour utfoldet et begjær etter både romanse og seksuell fantasi på den ene siden – og produkter og en luksuriøs livsstil på den andre siden. Mote var derfor også en viktig del av glamour, og modellene var ofte kledd i antrekk fra parisiske klesmerker som Dior og Chanel. Smykker, vakre møbler, pyntegjenstander og lignende var også sentralt for glamour-estetikken. Motemagasiner florerte med glamour-bilder og fremhevet de nevnte faktorene. Bildene representerte et ønske om det en ikke kunne oppnå; en fantasi om et drømmeliv, det perfeksjonerte utseende og luksuriøse materialistiske ting. Motemagasinene var en oppskrift på hvordan man skulle skaffe seg dette, og dette ble markedsført med forlokkende kvinneskikkelser. Dette innebar fortrinnsvis avbildninger av attraktive kvinner som for eksempel sitter på en Vespa-moped eller utfører orale aktiviteter som å røyke sigaretter eller tygge tyggegummi. Det seksuelle og fascinerende uttrykket ved glamour-fotografier ledet til et begjær som også kunne overføres til mekanismene i det kapitalistiske samfunnet - markedsføringen med glamour solgte en drøm og forbrukeren ville derfor kjøpe produkter en ikke hadde et behov for, men begjærte, i håp om at drømmelivet skulle følge med produktene. 

Kvinnen i nyere glamour

Lia Mstislavskyay, Sin City Blues, n.d. Foto: Galleri YellowKorner.

Popkunstneren Andy Warhol fremhevet massekulturens påvirkning på samfunnet ved å blant annet produsere en serie med silketrykk som avbilder glamourikonet Marilyn Monroe. Han utforsket forholdet mellom konsument, mote og berømmelse. Samfunnet så på de individuelle modellene som produkter fremfor mennesker. I tillegg er verkene produsert som trykk, og er dermed masseprodusert, akkurat som andre type varer, og understreker innholdet i trykkene som produkter fremfor noe annet.  Likevel var det viktig for Warhol å opphøye kvinnen som skjønne og sofistikerte ikoner. I verket Marilyn Diptych fremheves først og fremst hennes lepper, hår og øyenskygge og det har fått kritikk for å være anti-feministisk. Men ved å sette dette på spissen har publikum til gjengjeld blitt mer oppmerksom på at modellen er et menneske og ikke et produkt. 

Det var ikke uvanlig at 1930-60-tallets glamourskikkelser ble fremstilt som «blonde» og lite intellektuelle. Likevel var det unntak, som for eksempel Mary Jane «Mae» West i filmen «She done him wrong» fra 1933. Hun fremstår som en attraktiv og ettertraktet kvinne, men som samtidig har en dominant karakter. Den selvsikre og forførende kvinnen er også å finne i samtidige glamour-fotografier. YellowKorner hadde en rekke trykk med avbildninger av kvinner i positurer som uttrykker både en styrke og makt, samt en forførende og/seksuell betoning. Der har flere av fotografene fokus på kvinnen som mektig og i kontroll, samtidig som de er forlokkende og mystiske. Fotograf Lia Mstislavskaya fotograferer ofte den «tidløse kvinnen», som er både elegant og mystisk. Fotografiet hennes «Sin City Blues» avbilder også en selvsikker kvinne, som dog er sensuell og forlokkende. Hun er fullstendig påkledd og understreker at sensualitet ikke nødvendigvis ligger i bekledning, eller rettere sagt, avkledning. Om noe, så handler det om en avkledning av betrakteren som modellen utfører med sitt kroppsspråk eller blikk – betrakteren blir avkledd av modellen. Er det en motpart til «the male gaze»?

En motpart til «the male gaze»?

Fenomenet the male gaze har påvirket tolkningen av Hollywoods glamour-periode. Dette innebærer at kvinnen oppleves som objekter for blikket, hvor de kvinnelige modellene eller skuespillerne er passive og objektiviserte. Fotografen, som oftest var en mann under glamourens storhetstid, var den aktive parten i dette hendelsesforløpet, hvorav blikket hans er rettet mot kvinnen og slik sett dannes en maktposisjon. Fotografen bestemte kvinnenes positurer og vinkler, og det oppstår et forhold der kvinnen er den passive mottaker av blikket, mens mannen er den aktive betrakter av kvinnen. Ved YellowKorner sitt utvalg av glamourfotografier oppleves ikke dette som representativt. Flere av fotografene ved YellowKorner, som nevnt tidligere i teksten, har et fokus på den sterke kvinnen og det feministiske perspektivet. I et samfunn hvor «mannen i gata» har råd til å kjøpe det meste man ønsker, handler ikke glamour nødvendigvis om et ønske om en annerledes livsstil. I dag er klasseskillene mindre markante og en glamorøs livsstil er ikke lenger like opphøyd i samfunnet som det var i en tid med generelt dårligere levekår. 

Maktforholdet endres når det er en kvinnelig fotograf som fotograferer kvinnene, siden et kjønnsbasert maktforhold ikke utspiller seg. Glamour-fotograf Ellen von Unwerth er her en sentral skikkelse. Hun poengterer i et intervju med Lillian Reif at hun har fokus på at modellene skal ha det gøy og være seg selv under billedtakningen. De blir tildelt en historie de skal basere en karakter ut i fra, men de skal ikke stå på stedet hvil i statiske positurer, men bevege seg og more seg underveis. Å skape fotografier for et heteroseksuelt mannlig publikum er ikke prioriteten, men kvinnen som tar kontroll over sin egen kropp og seksualitet og som gjør det hun vil og er komfortabel med. Kvinnen setter sine egne grenser. 

Så kan man jo lure på hva eller hvem som bestemmer om bildene er seksuelt ladet eller ikke. Kvinnene er ofte lettkledde både i Hollywoods golden age glamour, og i vår samtids glamour. Likevel er det en større åpenhet rundt kropp, nakenhet og seksualitet i dag enn det var den gang, og det er ikke lenger en sjokkfaktor i like stor grad. Dagens samfunn har åpnet seg mer opp til at nakenhet ikke nødvendigvis betyr sex, og at seksuelle tendenser kan fremtones uten nakenhet. Mange holdninger har endret seg på de omtrent 100 årene, og med feminisme i front er kvinnen i en posisjon til å være både mektig og sexy på én og samme tid. Det engelske vokabularet har ord som dekker dette på en mer nyansert måte enn det norske; kvinnen i dagens glamour er «nude» og ikke «naked». Ved tilfeller av «nude» er kvinnen altså naken i en naturlig forstand – mennesker er tross alt nakne vesener frem til de tar på seg klær. I motsetning til «naked» som betraktes som å være avkledd og blottlagt. 

Dette er et tema som kan forgreines i alle mulige retninger, men det er tydelig at samfunnet har gjennomgått endringer som har påvirket tolkningen av glamour. Feminismens preg på nyere kunst har økt ytterligere, og samfunnets forhold til sex har endret seg. Glamourkvinnen var lenge objektivisert og brukt i markedsføring, men modellene tar i dag mer kontroll over sin egen kropp og seksualitet. Likevel vil det alltid være unntak, og mange tenker i dag på glamourmodeller som kvinneskikkelsen på forsiden av manneblader, noe som avviker mye fra den Paris- og Hollywood-inspirerte glamouren. Glamour har dermed en tosidighet i dagens samfunn og er på den ene siden en fremstilling av sterke og sensuelle kvinner, og på den andre siden kvinner som fortsatt er en del av en markedsføring som er rettet mot et heteroseksuelt mannlig publikum hvor konsum står sentralt. Likevel er det klart at glamourmodellen har mer kontroll over egen kropp og seksualitet i dag enn ved glamourens oppstart.

Litteratur:

Gundle, Stephen. «Hollywood Glamour and Mass Consumption in Postwar Italy.» Journal of Cold War Studies, vol. 4, no. 3, The MIT Press, 2002, pp. 95–118, https://www.jstor.org/stable/26925212

Jacobsson, Eva-Maria. «A Female Gaze?» Report number: TRITA-NA-D9909, CID-51 ISSN number: ISSN 1403-073X Publication date: May 1999. https://cid.nada.kth.se/pdf/cid_51.pdf

Public Delivery. 2021. «Why did Andy Warhol paint Marilyn Monroe?» https://publicdelivery.org/andy-warhol-marilyn-monroe/

Reif, Lillian. «Kvinneblikk.» Magasinet Kunst, utgave 1, 2021. https://magasinetkunst.no/2021/03/01/ellen-von-unwerth/

Weingart, Brigitte. «That Screen Magnetism’: Warhol’s Glamour.»October, vol. 132, MIT Press, 2010, pp. 43–70, http://www.jstor.org/stable/20721276.