Når kunst blir porno

Av Ola Moen Ødegård

Søker du på Jeff Koons Blow Job-Ice vil du både få opp treff på fagartikler og pornografiske nettsider. Hvordan kan et kunstverk brukes som pornografisk materiale, og hva skiller denne typen kunst fra mainstream porno? 

Kunst og sex har vært sengekamerater siden tidenes morgen. Antikken var  ikke fremmed for erotiske fremstillinger av seksuelle handlinger, som vi ser i freskomalerier fra Pompeii, Shunga tresnittene fra Japan eller i den infamøse sexmanualen Kama Sutra fra India.  Mykpornografiske nakenakter har lenge ligget gjemt bak mytologiske eller religiøse forestillinger, men de var ikke eksplisitt seksuelle. Det var ikke før i 1865, da Edouard Manet stilte ut Olympia (1863) på Salongen i Paris, at fremstillinger av seksualitet begynte å berøre de samme sosiale og psykologiske aspektene som moderne pornografi. Dette høyst  kontroversielle maleriet fikk stor innflytelse på senere generasjoner, og kan tolkes som et vendepunkt for hva aksepteres som kunst. Utover 1900-tallet har eksponeringen av sex tatt stadig større del i vår hverdag. Med en så høy toleranse for fremstillinger av sex i kunsten, på sosiale medier, TV og avisen, blir det vanskelig å definere hva som egentlig er pornografisk. Når vi skal diskutere pornografien i forhold til kunst, kan jo dette også reise spørsmål som “Hva er egentlig kunst?”. Og uten en klar  definisjon av verken kunst eller porno, kan vi egentlig trekke et tydelig skille mellom disse? 

I 1977 begynte den amerikanske pop-art kunstneren Andy Warhol på en billedserie han kalte Sex Parts. Bildene er tatt med polaroidkamera, og viser  blant annet menn som suger andre menn, penetrering, ereksjoner og struttende romper. Det enkle formatet minner om amatørpornografi, også i bruken av et ikke-estetisk, blitz-sprengt uttrykk. Utsnittet viser kun den seksuelle handlingen, og som betrakter klarer man derfor ikke å knytte noen relasjon til modellene eller rommet. Til tross for den umiskjennelige likheten med pornografien, blir Warhols Sex Parts betraktet som kunst. Men hva gjør at disse bildene hever seg over andre amatørpornografiske fotografier? 

Porno ER sex, mens kunst handler OM sex

Av Ola Moen Ødegård

Kunsthistorikeren Kenneth Clark argumenterer for at pornografi er noe som inviterer til seksuell handling, mens kunst inviterer til tolkning og betraktning. Pornografi blir stereotypisk oppfattet som et ikke estetisk uttrykk, som kun er designet for å virke opphissende på betrakteren. Siden porno eksplisitt har et opphissende formål, er de seksuelle handlingene påtrengende og gir lite rom for handling eller tematikk. Uten handling, karakterutvikling og plot blir pornografi endimensjonalt. Kunst på den andre siden, vil alltid kunne tolkes på flere nivåer, og hever seg derfor over pornografien, til tross for at motivene ligner. Med andre ord; Porno er sex, mens kunst handler om sex. Vi må derfor gå ut ifra at bildeserien Sex Parts kan tolkes… siden dette tross alt er kunst? 

En kunstner som virkelig utfordrer skillelinjen mellom kunst og porno er Jeff Koons. Da han i 1989 ble spurt av Whitney Museum of American Art om å lage en utstilling om media, ble dette et påskudd for utarbeidelsen av en serie kunstverker om sex. Koons kontaktet den ukrainsk-italienske pornostjernen og politikeren Anna Ilona Staller, som blant annet er kjent for å ha tilbudt seksuelle tjenester til Saddam Hussein som et fredsoffer. Koons ansatte henne som modell, og sammen med henne poserer Koons naken og utfordrende foran kamera, i ulike sexposisjoner, helt ufiltrert. Disse bildene la grunnlaget for en serie statuer av glass, plast, tre og marmor i tillegg til flere malerier og litografier som gikk under navnet Made in Heaven. Astrup Fearnley museet har to av disse verkene i sin samling, Blow Job-Ice og Wolfman (close-up), som da de sist ble vist befant seg bak et teppe, sensurert fra resten av utstillingen. I Blow Job-Ice utfører Staller en “blow-job” på en stående Koons, mens hun spriker med beina. Den fotorealistiske avbildningen av paret mangler ikke på grafiske detaljer, mens bakgrunnen er malerisk eventyraktig. 

Selv om motivet er eksplisitt seksuelt tilføyer mediet, og den romantiske nærmest okkulte bakgrunnen dybde til verket. Dette er gjeldende for hele Made in Heaven kolleksjonen. Ved å utviske skillet mellom kunst og pornografi ønsket Koons å utfordret de konvensjonelle måtene å tenke kunst på, i tillegg til at han utfordrer betrakteren til å reflektere over hva som er akseptabelt. 

Skal vi følge Clarks kriterier for å skille kunst fra porno, vil både Warhol og Koons arbeider være avhengige av betrakterens tolkningsevner. Bildene til Warhol kan tolkes som  eksplisitt seksuelle, om betrakteren ser modellene involvert som seksuelle objekter. Og som nevnt innledningsvis sirkulerer Blow Job-Ice på pornografiske nettsider. Kan Warhols Sex Parts og Koons Made in Heaven fungere både som pornografi og som kunst?

Et aspekt som er relevant å trekke inn er kultur. For det som gjør pornografi så vanskelig å definere, er at kulturelle forskjeller gjennom tiden og på tvers av landegrenser, har ulike persepsjon av hva som er seksuelt. Da Warhole stilte ut Sex Parts på Grand Palais i Paris 1977, ble de mer “pronografiske” bildene kun vist til private samlere. Det var ikke før i 2010 at alle verkene bli gjort offentlige. Sex Parts anses som mindre obskøne i dagens samfunn der vi kun er et tastetrykk unna hardcore pornografi, enn det gjorde for mannen i gate på 70-tallet. Likevel er det ikke implisitt at Sex Parts blir akseptert som kunst i samtiden heller. Dette kan gjelde land med mer konservative holdninger til sex, men vi finner også disse holdningene på individnivå. Dette tar oss tilbake til “Hva er egentlig kunst?” og hva er egentlig pornografi? For til nå har argumentasjonen for begge virket som et spørsmål om betrakterens tolkningsevner. 

Porno med en agenda

Endimensjonalitet er kanskje gjeldende for en del pornografiske verk, men kan vi skjære alle over én kam? Drar vi tilbake i tid, ser vi at pornografiske verk fra 1500 til 1800- tallet fungerte som et opprør eller en kritikk av religiøse og politiske autoriteter. De utfordret konvensjonelle ideer om sex, og miskrediterte eliten ved å sette søkelyset på deres sexliv. De pornografiske ytringene var også et virkningsfullt verktøy i spredningen av informasjon om seksuelle praksiser, seksuell frihet (spesielt for kvinner), prevensjon og abort. Den samme ytringsfriheten finner vi i pornografiske verker fra samtiden. Den svenske pornoregissøren Erika Lust har siden 2004 laget pornografiske filmer og annet innhold som fronter et feministisk perspektiv. Arbeidet hennes skal både være opphissende og til nytelse for betrakteren, men også dele informasjon om seksuell etikette. Slik åpner pornografi for samtale om samtykke, nytelse og prevensjon, men også til en større debatt om seksuelle konvensjoner i dagens samfunn. Disse filmene blir riktignok ikke kalt kunst, til tross for at de har flere lag enn ren nytelse. 

En udefinert fremtid…

Innledningsvis satte jeg spørsmålstegn ved hvordan et kunstverk kan brukes som pornografisk materiale, og hva som skiller denne typen kunst fra mainstream porno. Det ser ut til at det ikke er mer som skiller de to enn betrakterens tolkningsevner. Og disse evnene igjen baserer seg på  geografiske forskjeller og kulturelle holdninger til sex og kunst. Kunst kan med andre ord være nok så grafiske i sin avbildninger av sex, uten å bli stemplet som rent pornografisk. Porno på den andre siden, har mer å bevise om det noensinne skal kunne kalles kunst. Her gjelder det ikke bare å lage pornografiske verk som starter en viktig samtale om våre holdninger til sex slik som Erika Lust har gjort. Dette er fortsatt pornografi i våre øyne. Mens Warhol og Koons slipper billigere unna med å sverge til at bildene kan tolkes. Hvorvidt betrakteren klarer det eller ikke, virker ikke så farlig, da det ikke blir gjort noe for å få fjernet disse bildene fra pornografiske nettsider. 

Med andre ord, vi aksepterer kunst som et meningsbærende verk uavhengig av om det ved første øyekast ser rent pornografisk ut. Denne tolkningsevnen tar vi ikke med oss inn i pornografien, og vi aksepterer verkets endimensjonalitet umiddelbart. Konklusjonen blir; kunst kan bli porno, men ikke omvendt.  

Litteratur

Meas, Hans, “Erotic Art”, Stanford Encyclopedia of Philosophy, 2018. https://plato.stanford.edu/entries/ erotic-art/#EroArtVsPorBeyAes

International museum of women, «Cicciolina’s Sexual Politics», 2008. https://web.archive.org/ web/20080527065638/http:// www.imow.org/wpp/stories/view- Story?storyId=1205

Anthony, Andrew, “The Jeff Koons Show”, The Guardian, 16.10.2011. https://www.theguardian.com/ artanddesign/2011/oct/16/jeff- koons-art-custody-son

National Galleries Scotland, “Made in Heaven”, 2020. https:// www.nationalgalleries.org/art-and- artists/94705

The Warhol, “Dirty Art: Andy Warhols Torsos and Sex Parts” 2010. https://www.warhol.org/exhibition/ dirty-art-andy-warhols-torsos-and- sex-parts/

Meas, Hans, “Erotic Art”, Stanford Encyclopedia of Philosophy, 2018. https://plato.stanford.edu/entries/ erotic-art/#EroArtVsPorBeyAes

Jenkins, John Philip, “por- nography”, Britannica. Besøkt 13.02.2022. https://www.britanni- ca.com/topic/pornography

Lynsey G, “Meet Erika Lust, the Swedish Pornographer making consent sexy”, Roll- ing Stone, Besøkt 13.02.2022. https://www.rollingstone. com/culture/culture-features/ meet-erika-lust-the-swed- ish-pornographer-making-con- sent-sexy-628480/