Et hjemsøkt hus i vakre omgivelser

Lippett, Ca’ Dario (2023), Minecraft-screenshot, 700 × 1051 px.

Mørket har lagt seg over Venezia. Sammen med min danske reisekamerat, Bertram, balanserer jeg på en pir og ser utover Canal Grande. En gondol seiler forbi, og gondolørens åretak øker i tempo idet han passerer et av de vakre palassene. Først forundrer jeg meg over dette, men så minnes jeg historiene som har blitt fortalt om dette huset, og dermed skjønner jeg hvorfor han skynder seg vekk fra stedet.

Dette gylne renessanse-palasset med venetiansk-gotiske trekk har en strålende fasade. Palazzo Dario, også kjent som Ca’ Dario, er dekket av istrisk stein og polykrom marmor, fordelt utover dekorative elementer innimellom de rundbuede vinduene. Det er rosetter i andre og tredje etasje, en quincunx i den fjerde, og overalt er det nydelige marmorrondeller.[i] Samtidig som husets kostbarheter signaliserer noe pretensiøst, lener det asymmetriske bygget seg svakt mot venstre og gir det hele en jordnær sjarm. Selv kostbare hus som dette er ikke alltid helt strøkne. Over terrakottataket skimtes noen autentiske venetianske skorsteinspiper, men det er lenge siden noen har sett røyk stige opp fra disse.[ii] Huset har stått ubebodd en stund, og gjenferd behøver hverken å fyre i peisen eller koke kaffe.

Jeg våger ikke å se lenge på palasset, men i skjæret fra en utelampe kommer noen ord som står skrevet på ytterveggen av bygningens første etasje til syne: "VRBIS GENIO IOANNES DARIVS." Dette er en signatur fra palassets far, som oversatt blir: "Byens geni, Giovanni Dario." Litt selvgod kanskje? Vel, diplomaten Giovanni Dario oppnådde høy status i byen ved å ha forhandlet seg frem til en fredsavtale mellom det Ottomanske riket og Venezia.[iii] Dette palasset var derimot ikke bare en gave til venetianerne, men også til hans datter, Marietta Dario og hennes ektemann, Vincenzo Barbaro. Her levde de et rikt liv omgitt av marmorstein, – frem til tragediene fulgte tett på hverandre. Først gikk Vincenzo konkurs og ble knivstukket til døde, så tok Marietta selvmord, og senere ble deres sønn Giacomo drept i et bakholdsangrep på Kreta.[iv]

Dette førte til at den tidligere nevnte inskripsjonen på palassets fasade ble fortolket som et anagram fra de overtroiske venetianernes perspektiv: "SVB RVINA INSIDIOSA GENERO." Fritt oversatt betyr det: «Jeg frembringer ut ifra en hensikt om fordervelig forfall.» Siden den gang har spekulanter knyttet opp utallige tragedier til palasset. I dag lever vandrehistorien videre, og siden 1990-tallet har flere turistkontor skrevet om Palazzo Darios historie. Når det gjelder hendelsesforløpet i beretningen, varierer det litt ut ifra hvilken nettside en leser fra, men her er et utvalg ulykkelige skjebner:

Palazzo Dario sett fra en pir på andre siden av Canal Grande. Foto: Tatt av skribenten.

I etterkant av Barbaro-familiens dødsfall kjøpte edelstenskjøpsmannen Arbit Abdoll huset, men han gikk etter hvert også konkurs. En senere herre av huset, Filippo Giordano delle Lanze, ble myrdet av sin elsker, som selv ble drept like etter under mystiske omstendigheter. Kit Lambert, manager for bandet The Who, bodde også i Palazzo Dario. Det sies at han tok inn på et nærliggende hotell for å «unnslippe spøkelsene som hjemsøkte ham i palasset.»[v] Senere deiset han ned trappen hos mora hjemme i London og døde. Siste tragedie rammet bassisten John Entwistle, som døde av et hjerteinfarkt én uke etter å ha feriert i palasset i 2002. Det er et bredt spekter av tragiske historier om husets tidligere eiere som har tatt selvmord, gått konkurs, eller blitt myrdet. I dag eies Ca’ Dario av et ukjent amerikansk selskap, og hvem vet hvilken skrekkelig skjebne som vil ramme dem?[vi]

Denne natten nærmer to vandrere seg palasset, det er Bertram og jeg som utforsker Dorsoduro-området etter å ha krysset Ponte dell’Accademia. Denne gangen ser vi huset fra dets rødfargede bakside, med spissbuede vinduer som ender i trepass. En inngjerdet grønn hage ligger ved siden av en mindre passasje mellom palasset og Campiello Barbaro. Det er ikke et menneske å se, plassen er folketom. Det eneste livstegn er rottene som løper langs kanalen fra gondol til gondol. Lik et nedsmeltet atomkraftverk utstråler radioaktiv stråling, oser palasset av en uhyggelig stemning, som fyller meg med engstelse og frykt. For i dette øyeblikket føler jeg at nattens mørke truer med å sluke meg.

Gjennom det rustne jerngitteret, hvor edderkoppen har spindelvevet klart for sitt neste bytte, får vi innsyn inn til hagen og palassets pronaos. Mørket gjør det umulig å se lengre inn i huset, men vi vet at forhallen fører videre til et forlatt interiør full av eksklusiv marmor. Skjelvende finner jeg frem kameraet og knipser et bilde, før vi i hui og hast løper av sted. Vi farer i retning Santa Maria della Salute-basilikaen, vekk fra den skremmende atmosfæren som befinner seg rundt palasset. Ved kirken føler jeg meg tryggere.

Jeg fascineres av hvordan historiene om Palazzo Dario evner å virke så kraftig inn på mitt møte med huset. Selv om jeg vet at det er et falsk narrativ skapt på 1990-tallet for å dyrke Venezias turisme, blir min persepsjon likevel påvirket av de skrekkelige hendelsene jeg har lest om.[vii] Palazzo Dario får meg til å grøsse fordi jeg er usikker på hvorvidt huset truer meg eller ei, ikke fordi det faktisk er farlig.[viii] Jeg har jo egentlig ikke noe å frykte, men turistkontorenes myte er lik en flekk på hornhinnen, som urokkelig skitner til min opplevelse av palasset.

Det er tynne tråder som trekkes mellom tragediene og Ca’ Dario. Et hav av overdrivelser og unøyaktigheter er til stede i disse vandrehistoriene. En engelskmann som angivelig skal ha tatt selvmord i 1842, levde for eksempel til 1883.[ix] Hvorvidt denne fortellingen er sann eller ei er likevel irrelevant, for min oppfatning av Ca’ Dario blir uansett påvirket av det reisebyråene formidler. Når jeg ser palasset i Venezia, grøsser jeg fordi jeg minnes det skrekkelige som visstnok skal ha hendt der, og som kanskje vil hende igjen? Følgelig tenker jeg ikke over byggets sjarm, for her har det arkitektoniske uttrykket blitt nøytralisert av et enda sterkere narrativ. Det gir meg som resultat et inntrykk av det lyse og vakre bygget som noe mørkt og dystert. Byggverket har fått nye egenskaper, og det har påvirket meg. Tidligere hadde Ca’ Dario en sjarmerende skråstilling, men nå ser jeg et palass i sinistroposisjon, lik livmora til bestemor forskjøvet mot venstre som resultat av misdannelser og svulster. Skrekkhistorien jeg assosierer med palasset har overkjørt min evne til å bare ha øyne for det vakre ved Ca’ Dario.

Likevel er det noe skikkelig spennende ved det som spøker. Hvis en vurderer menneskets kollektive interesse for skrekkfilmer og hjemsøkte hus som underholdning, innser en at det skremmende kan være forlokkende på en helt spesiell måte.[x] Vi vender derfor tilbake til Palazzo Dario. Historien om palassets forbannelse har vekket nysgjerrigheten hos min reisekamerat. Dermed klatrer Bertram fryktløst over muren for å utforske hagen, mens jeg står på andre siden og følger med i spenning. Jeg ser ham forsvinne inn i palassets vestibyle, og får en forestilling om at Ca’ Dario nå har fått sitt neste offer. Han vender heldigvis tilbake, men nå er det et djevelsk blikk jeg møter gjennom jerngitteret. Jeg fryser til, og tenker at denne skapningen må være Bertrams gjenferd. Lik Frankensteins monster gjør han et byks opp på muren, og stirrer ned på meg. Jeg føler meg så forsvarsløs, som en liten flue fanget i et edderkoppnett, klar til å bli denne demonens kveldsmat.

Så ser jeg et vennlig smil i min fiendes ansikt, og med det er min venn tilbake. Det hele var jo bare en vrangforestilling. Han klatrer ned til meg, og rekker meg en murstein fra muren som falt av på veien. En bit av Ca’ Dario tilhører meg nå, jeg er seierherre over palasset – og over frykten. Dette fragmentet av murstein, mitt trofé, blir en suvenir. Bertram og jeg vandrer videre forbi Piazza San Marco og Palazzo Ducale. Ved Campo Bandiera e Moro ser vi et lite smug mellom to bygårder. På skiltet står det, "Calle de la morte," men det skremmer ikke oss. Vi går inn i dødens gate, for aldri å bli sett igjen.

Palazzo Dario sett fra hagemuren. Foto: Tatt av skribenten.

Litteratur:

[i] Sandlin, Julianne P, "The Ca’ Dario: A Message from a Cittadino", Athanor, Vol. 22 (januar 2004): 23. https://journals.flvc.org/athanor/article/view/126612/126113

[ii] Aurilia, Lucia, "On the roofs of Venice". VisitVenezia. https://www.visitvenezia.eu/en/venetianity/discover-venice/on-the-roofs-of-venice-chimneys-altane-and-liago

[iii] Wikipedia, s.v. "Ca’ Dario." 04.02.2024. https://it.wikipedia.org/wiki/Ca%27_Dario

[iv] Runo, Alfred, "Ca’ Dario and its mysteries". VisitVenezia. https://www.visitvenezia.eu/en/venetianity/discover-venice/ca-dario-and-its-mysteries-the-stories-of-a-cursed-building

[v] Xulu, Melanie, "Palazzo Dario". Atlas Obscura. 31.12.2018. https://www.atlasobscura.com/places/palazzo-dario   

[vi] Images of Venice,. "Palazzo Dario." 04.02.2024. https://imagesofvenice.com/palazzo-dario-a-strange-curse/

[vii] Busato, Davide, "Ca’ Dario Tra Maledizioni e Realtà Storica". Venezia Criminale. https://veneziacriminale.wordpress.com/2014/01/27/ca-dario-tra-maledizioni-e-realta-storica/

[viii] McAndrew, Francis T, "The Psychology, Geography, and Architecture of Horror: How Places Creep Us Out". Evolutionary Studies in Imaginative Culture 4, no. 2 (2020): 47-62. https://doi.org/10.26613/esic.4.2.189

[ix] Wikipedia, s.v. "Rawdon Brown." 04.02.2024. https://en.wikipedia.org/wiki/Rawdon_Brown

[x] McAndrew, Francis T, "The Psychology, Geography, and Architecture of Horror: How Places Creep Us Out". Evolutionary Studies in Imaginative Culture 4, no. 2 (2020): 47-62. https://doi.org/10.26613/esic.4.2.189