Fra objekt til handlende subjekt
Carolee Schneemann, Interior Scroll (1975/77), Gelatin silver print and type on paper on board. Copyright Carolee Schneemann Foundation Courtesy of the Carolee Schneemann Foundation; Hales, London and New York; and P.P.O.W, New York.
Feministisk kunst som turte å stå i ubehaget.
På 60- og 70- tallet gjennomgikk kunstscenen en seksuell revolusjon, der erotisk kunst skapt av kvinnelige kunstnere vekket debatter om seksuell frigjøring, den nakne kropp og kjønnsforskjeller i estetisering av nytelse. Den feministiske kunsten skulle utfordre den mannsdominerte kunstscenen og samfunnets ubehag mot kvinnelig seksualitet, gjennom insisterende representasjon fra den kvinnelige synsvinkel. Den underliggende «du burde skamme deg» ble trosset til fordel for «om du synes mitt eierskap til sex er ubehagelig, er ikke det mitt problem». Det var med andre ord et skifte i plassering av skam, der kvinnelige kunstnere krevde autonomi over egen kropp. Kvinnekroppen ble nå portrettert som et seksuelt handlende subjekt, og fungerte ikke lenger i kunsten utelukkende som et objekt for begjær[1].
Listen over banebrytende, sjokkerende og skamløse kunstnere som var med på å forme denne utviklingen er lang, og godt er det. Det er allikevel, og kanskje ikke overraskende, Carolee Schneemann (1939-2019) som øyeblikkelig dukker opp når jeg tenker på den feministiske kunstbevegelsen. Hennes performance Interior Scroll står for meg som kanskje noe av den mest sjokkerende kunsten i denne perioden; et verk jeg opplever som totalt strippet for stereotypiske idéer om skjønnhet og sensualitet. Performancen ble fremført for første gang i 1975, for utstillingen “Women Here and Now” i New York, og innledes av at Schneemann kler av seg og pakker seg inn i et laken, før hun beveger seg opp på et langt bord. Hun maler strøk av svart maling på ansikt og kropp, slipper lakenet, så hennes nakne kropp kun dekkes av et lite forkle, og poserer deretter i ulike stillinger samtidig som hun leser høyt fra boken hennes Cezanne, She Was A Great Painter (publisert i 1976). Deretter slipper hun forkleet, huker seg ned og trekker en smal rull med papir fra hennes egen vagina. Hun fremfører så en høytlesning fra denne lappen; mildt sagt en eksentrisk performance. Teksten er fra manuset til Schneemanns påbegynte film Kitch’s Last Meal, som tar utgangspunkt i en samtale mellom Schneemann og en filmskaper som nekter å se filmene hennes. I teksten står det:
I met a happy man
a structuralist filmmaker
- but don't call me that
it's something else I do -
he said we are fond of you
you are charming
but don't ask us
to look at your films
we cannot
there are certain films
we cannot look at
the personal clutter
the persistence of feeling
the hand-touch sensibility
the diaristic indulgence
the painterly mess
the dense gestalt
the primitive techniques[2]
Det er noe herlig trassig over Interior Scroll når vi vet bakgrunnen for teksten hun henter frem fra sitt eget underliv. I teksten blir hennes arbeid avvist fordi det er for “out there”. Det er for ekstremt, for primitivt, for rotete; for ubehagelig. Schneemanns respons er å sjokkere ytterligere, som for å forsikre seg om at publikum virkelig må stå i ubehaget.
Interior Scroll er ikke det jeg vil kalle vakker kunst. Det er ubehagelig å se på bildene av Schneemann som huker seg fremover og trekker papirrullen – som nærmest gir assosiasjoner til en navlestreng – ut av kjønnsorganet sitt. Instinktivt vil jeg se vekk, men jeg er for fascinert, både av absurditeten i performancen, så vel som av friheten Schneemann demonstrerer, til å flytte blikket. Når jeg ser på fotografiene, assosierer jeg med en gang performancen med fødsel, både på grunn av Schneemanns positurer, men ikke minst på grunn av det faktum at papirrullen “fødes” ut av henne. Det er nettopp denne assosiasjonen jeg tror skaper det største ubehaget hos publikum, meg selv inkludert. Det oppstår en dissonans mellom det vi forbinder med fødsel og det som faktisk skjer i bildene. Vårt indre bilde blir forstyrret; ting er ikke som de “skal” være. Jeg opplever at Schneemann bruker denne forstyrrelsen i våre assosiasjoner som et virkemiddel for å understreke våre forventninger og begrensninger til kvinnens rolle som “omsorgsfull mor”. Gjennom sin kunst brøt Schneemann med disse forventningene. Hun ønsket aldri å skille mellom seksualitet og kunstnerskap, for hun erfarte kroppen som en kilde til kunnskap og erfaring, og mente det derfor som naturlig å også bruke kroppen som motiv i kunsten[3]. Hun uttalte om sitt kunstnerskap:
There were many reasons for my use of the naked body . . . to break the taboos against the vitality of the naked body in movement, to eroticize my guilt ridden culture and further to confound this culture's sexual rigidities - that the life of the body is more variously expressive than a sex-negative society can admit. I didn't stand naked in front of 300 people because I wanted to be fucked; but because my work and sex were harmoniously experienced I could have the audacity or courage to show the body as a source of varying emotive power (...). In some sense I made a gift of my body to other women; giving our bodies back to ourselves.[4]
Carolee Schneemann, Fresh Blood - A Dream Morphology (1983/2004), C-print, 46 × 65 ½ ins. (116.8 × 166.4 cm). Copyright Carolee Schneemann Foundation Courtesy of the Carolee Schneemann Foundation; Hales, London and New York; and P.P.O.W, New York.
Schneemanns kunst vekket reaksjoner, og hun ble av mange sett på som en vulgær kvinne. Gjennom 60- og første halvdel av 70-tallet ble kunsten hennes avvist av så å si alle gallerier, og store deler av kunstetablissementet valgte å ikke anerkjenne Schneemanns verk som kunst[5]. Jeg tror ikke nødvendigvis det var nakenheten i seg selv som avskrekket gallerier og kritikere. Å se kvinnekroppen portrettert var ikke noe nytt; kvinnekroppen har som kjent blitt brukt som gjennomgående motiv i kunsthistorien gjennom tidene. Ubehaget ligger nok i Schneemanns vilje til å utforske sidene av kvinnelig seksualitet som ikke nødvendigvis svarer til de typiske maskuline, heteroseksuelle rammene for seksualitet, det typiske “male gaze”. Schneemann brøt med denne forestillingen gjennom sin kunst, i Interior Scroll så vel som andre verk. Jeg har blant annet også bitt meg merke i hennes performance Fresh Blood – A Dream Morphology (1983), der Schneemann vifter med en paraply og beskriver den som et symbol på den fleksible energien i vulvaen, som er i stand til å både blø og få orgasme[6]. Gjennom en nærmest feberdrøm-liknende bevissthetsstrøm grubler Schneemann rundt meningen med menstruasjon og de kulturelle forestillingene rundt kvinnekroppen. Både Fresh Blood - A Dream Morphology og Interior Scroll er eksempler på verk der hun demonstrerer en vilje til å pirke borti tabubelagt tematikk, og som kunstner er hun både nær og komfortabel med det ubehagelige. Hennes kunst kan nærmest regnes som eksponeringsterapi til folket, og hun uttalte i senere tid om Interior Scroll; “I didn't want to pull a scroll out of my vagina and read it in public, but the culture's terror of making overt what it wished to suppress fuelled the image”[7].
Interior Scroll er preget av en kaotisk stemning, og kan nærmest virke tilfeldig i utførelsen. Allikevel tviler jeg ikke på at Schneemann hadde full kontroll i sitt narrativ, der de kaotiske elementene var hverken impulsive eller tilfeldige, men istedenfor brukt som bevisste virkemidler for å demonstrere frihet. Hun ønsket at kvinnens posisjon i kunsten ikke lenger skulle begrenses til rollen som passivt objekt gjennom den ofte smale heteronormative lensen, men istedenfor bryte ut og innta rollen som handlende subjekt. Schneemann var naturligvis forut sin tid, og selv om flere av hennes kunstverk kan oppleves som ubehagelige også i dagens lys, tar ikke dette vekk bidraget fra kunstnerskapet hennes, som har trukket tematikk rundt kvinnelig seksualitet lenger vekk fra (uberettiget) skam og nærmere et mer nyansert og representativt bilde.
Litteratur:
[1] Rachel Corbett, “The Feminist Pioneers Making Provocative Art About Sex”, The New York Times, October 31, 2017. https://www.nytimes.com/2017/10/31/t-magazine/feminist-artists-judith-bernstein-betty-tompkins.html.
[2] Tate. “‘Interior Scroll‘, Carolee Schneemann, 1975,” n.d. https://www.tate.org.uk/art/artworks/schneemann-interior-scroll-p13282.
[3] Victoria Horne, “‘The Personal Clutter… the Painterly Mess…’ Tracing a History of Carolee Schneemann’s Interior Scroll”, Art History 43, no. 5 (2020): 984–1006. https://doi.org/10.1111/1467-8365.12529.
[4] Carolee Schneemann, Cezanne, She Was a Great Painter, 2nd ed. (Kunstverein Toronto, 1975), 1-40.
[5] Corbett, “The Feminist Pioneers Making Provocative Art About Sex”
[6] McLean-Ferris, Laura, "Carolee Schneemann", Frieze, November 26, 2016. https://www.frieze.com/article/carolee-schneemann-1.
[7] Carolee Schneemann, "The Obscene Body/Politic", Art Journal 50, no. 4 (1991): 28-35. https://doi.org/10.2307/777320.