Digitalisering av mote

Av Mathea Saric

Motehus og klesdesignere tar i dag mer bruk den digitale verden for utvikling av spennende design, der klær kan overskride naturens lover. Nyere former for kryptovaluta gir klesplagg som ikke eksisterer i den sanselige verden en verdi, men går moten i retning av en idé heller enn et plagg?

Digitaliseringen av motefremvisninger virker til å ha opptrådt i en ny sfære i lys av pandemien; den virtuelle verden. Men er denne sfæren egentlig ny for moteverdenen? Nei. De siste fem årene har det vokst fram et utvalg av digitale motehus som produserer klær eksplisitt for skjermen, der tanken om klær sin materialitet blir utfordret i større grad. 

For at vi skal være på samme bølgelengde gjennom denne teksten, vil jeg presisere at jeg bruker begrepet «verdi» på to ulike måter: verdi koblet til eierskap og autentisitet av et objekt, her brukt om kunstverk eller eksklusivt plagg, dette kan gjerne knyttes opp mot pengeverdi – gjennom at objektet kan selges videre, dermed at eierskapet flyttes, og at autentisiteten her vil bestemme hvor mye det er verdt. Den andre typen verdi jeg nevner er bruksverdi. Her diskuterer jeg bruksverdi i den forstand et objekt lever opp til sin forventede hensikt.

Klesdesignets nye vitenskap

Håndverket som ligger bak klesdesign, er en vitenskap i seg selv. Ulike materialer oppfører seg forskjellig under symaskinen, så vel som på kroppen. Og nye metoder for å gi et plagg de egenskapene en ønsker er stadig i utvikling. Parallelt med dette har vi teknologiens utvikling. Ved bruk av digitale programmer velger man selv hvordan plagg skal oppføre seg, dermed vil den virtuelle verden appellere til klesdesignere gjennom sin mangel av materiale- eller tyngdekrafts begrensing. Dermed sagt er klesdesignets inntredelse i den virtuelle sfæren en fortsettelse av en vitenskap som lenge har eksistert.

Pink Label Congo – skjæringspunktet av det virtuelle og materielle

Anifa Mvuemba er en ung kongolesisk klesdesigner som har vakt oppmerksomhet med fremvisningen av sin SS20 kolleksjon Pink Label Congo, en heldigital motefremvisning som tok plass på Instagramkontoen til merket hennes Hanifa (@hanifaofficial) i mai 2020. Uten tilskuere eller modeller, gir fremvisningen et nikk til pandemiens begrensninger. De seks plaggene i kolleksjonen til Mvuemba går elegant av seg selv foran en sort bakgrunn, de svever i lufta samtidig som de virker kroppsnære. Denne illusjonen ble skapt ved hjelp av 3D-rendering, en digital prosess hvor man omformer en 3D-modell til en todimensjonal animasjon. Allikevel eksisterer Mvuemba sin kolleksjon utenfor den digitale verden, den kan selges materielt og innehar dermed en pengeverdi. I tillegg kan plagget eies fysisk, dermed innehar det en bruksverdi. Hva skjer så med plagg som kun eksisterer på skjermen? På en side kan man argumentere for at det materielle har mer verdi enn det digitale, i form av at du har det fysisk – du er sikker på autentisiteten og eierskapet ditt. Jeg vil allikevel ikke trekke den konklusjonen helt enda.

Iridescence 

I 2019 ble den virtuelle kjolen Iridescence fra det digitale motehuset The Fabricant auksjonert vekk for $9500, der eieren fikk muligheten til digitalt tilpassede mål. I motsetning til Mvuemba sin kolleksjon, som man kan kjøpe fysisk, eksisterer denne kjolen kun i den digitale verden; eieren kan altså bare bruke den på bilder eller videoer. Den kreative lederen av motehuset The Fabricant uttrykker om kjolen: «The digital world is coming and we are no longer bound to physical space.» Iridescence er altså et plagg som bryter med naturens lover. Den er, i likhet med Pink Label Congo, skapt ved hjelp av 3D-Rendering. Kjolen består av en buksedress som ser ut som å være laget av silke, der illusjonen av dette materialet brytes av et metallisk, nesten holografisk, gjenskinn. Buksedressen dekkes av et langt slør som nettopp gir plagget en kjolelignende silhuett. Dette sløret ser ut til å være skapt av transparent plast, men svever allikevel i lufta som om et perfekt vindkast skal ha truffet et tynt klesmateriale. Kjolen har en kombinasjon av refleksivitet og transparenthet som en neppe kan gjenskape i virkeligheten, men det kan allikevel virke merkelig å investere i overkant av 80 000 kr i noe som eksisterer på nettet - der «alle eier alt».

Kryptovaluta i moteverdenen

Jeg mener at å investere i eksklusiv mote er som å investere i kunst – autentisitet og eierskap er faktorer som gir objektet en verdi. Skal vi overføre dette til den digitale verden, er det nettopp her kryptovaluta kommer inn, mer spesifikt Blockhain og NFTs. Jeg skal forklare det i form av en forenklet, hypotetisk situasjon:

Du har laget et digitalt kunstverk og legger det ut på Instagram for å finne mulige kjøpere. Pling! @erik176453 vil kjøpe det. Men: alle kan se og lagre kunstverket, du har jo lagt det ut på nettet. Allikevel, på samme måte som ikke alle som eier en plakat av Nu Bleu IV av Matisse kan skryte på seg å faktisk eie verket, gjør ikke de som kan se kunstverket ditt på nettet det heller. For at @erik176453 skal være den «ekte» eieren kjøper han kunstverket ditt som en NFT, når transaksjonen er godtatt mellom deg og @erik176453, lagres det (pga. NFTen) som en «block» som symboliserer transaksjonen. Denne «blocken» blir da del av en «chain» av flere andre «blocks», derav Blockchain! Blockchain er dermed databasen hvor informasjonen av at @erik176453 er eieren ligger, og er etterprøvbart. NFTen kan @erik176453 selge videre, og da kan både du og eieren tjene på det.

Tungt? Det synes jeg også, vi går videre.

Ser vi tilbake på den virtuelle kjolen Iridescence, er transaksjonen mellom selgeren og kjøperen en del av Blockchain-databasen. Kjøperen er dermed sikker på autentisiteten og eierskapet – slik kan man si at kjolen innehar en verdi. Men, verdien viker fortsatt fra det vi forventer av et plagg, den kan fortsatt ikke eies fysisk og det kan dermed virke som at den ikke innehar samme bruksverdi som et plagg du har i klesskapet.

Mote for motens skyld

Selv om det nå er etablert at det er mulig å gi et digitalt plagg verdi i form av eierskap, betyr ikke det at det abstrakte ved det opphører å eksistere. Vi er vant med å kjøpe klær for å bruke de i den virkelige verden. De er altså materielle objekter, så hvis vi fjerner denne egenskapen ved plaggene sitter man igjen med “bare” en idé av et plagg. Dette er ikke i seg selv et nytt fenomen. I kunstverdenen blir også bruksverdien av en gjenstand fjernet, for å så tre inn i en ny sfære der ideen av objektet er kunst i seg selv. Dermed sagt, er det vanskelig å gi virtuell mote statusen som en idé. Med veksten av digitale plattformer blir klær i større grad fremvist kun for skjermen; kjøpt, brukt en gang for et bilde, så lagt vekk. Kan virtuell mote effektivisere denne prosessen? Eller er det bare et digitalt samlerobjekt?