Den digitale kulturarven kan være i fare

I Grotte Chauvet-Pont d’Arc i Sør-Frankrike kan vi se hulemalerier som er 36 000 år gamle – mens et dataspill som bare er femten år gammelt kan ikke lenger vises for folk på dagens datautstyr. Er vi mennesker for ivrige med å overføre kunst og hverdagsdokumentasjon til det digitale?

Har du noen gang tenkt på at våre etterkommere kanskje ikke vil få tilgang på den digitale kulturarven vi skaper i dag? Det blir sjeldent snakket om bevaringen av digital kulturarv for fremtidige generasjoner, og med stadig ny maskinvare og programvare kan det dukke opp problemer med hensyn til tilgang til datafilenes innhold ettersom tiden går. For våre etterkommere og deres søk etter identitet burde vi sikre at de får tilgang til den digitale kulturarven.

Forfatterens bearbeidelse av et foto av sin tippoldemor Anna Kalneset, tatt i Kristiania ca. 1907 hos fotograf Daniel Georg Nyblin.

Digitalt kontra analogt

For å forstå hvorfor det er viktig å være bevisst på den digitale kulturen og bevaringen av den, er det sentralt å vite noe om hva digitale verk er sammenlignet med analoge, og hva det betyr å bevare disse. Digital bevaring innebærer å gjennomføre nødvendige tiltak for at digitale verk skal fortsette å være tilgjengelige. Digital kunst og kulturarv er elektroniske dokumenter, og man trenger riktig teknologisk utstyr for å kunne åpne datafilene og tolke dem. Ved for eksempel analogt fotografi er bildene, negativer, lysbilder og papirkopier, fysiske objekter og ikke «gjemt» bak kode og programvare. For å lese analogt fotografi trenger man øynene som verktøy, men også analoge verk trenger konservering for å bevares, men da i form av tradisjonell konservering. Ved digitale verk trenger betrakteren derimot først å åpne filen ved hjelp av teknologisk utstyr. Det er derfor en fordel å beholde og bevare originale projektorer      og maskinvarer så lenge som mulig, fordi de originale filene kan åpnes på nettopp disse. På et tidspunkt vil likevel ikke dette la seg gjøre lenger, og det må bli utviklet metoder som kan gjøre gamle digitale verk tilgjengelig for ikke bare datamaskinen og dens programvare, men også for menneskene som skal se og høre det. 

Hverdagslivet, tradisjoner og arrangementer er blant det som blir dokumentert i hytt og vær med kameraer og mobiltelefoner. En del av våre liv forankres på teknologiske enheter og kan være bevis for vår levemåte til senere generasjoner. Kanskje det er nettopp det digitale lagringsminnet som blir kilden til mye av vår kulturarv som forteller noe om hvordan vi var som mennesker. Derfor har blant annet museer og biblioteker et samfunnsoppdrag ved å formidle informasjon og kunnskap til befolkningen både for identitetsbygging     og forskning.

Digitale barndomsminner

Da jeg var liten spilte jeg dataspill. Disse har jeg igjen som fragmenterte minner i dag. Jeg prøvde nylig CD-platen i min nåværende bærbare datamaskin uten hell. Spillet fungerte ikke på min nåværende maskinvare, og heller ikke på den maskinvaren det en gang kunne kjøres på. Min datamaskin har heldigvis CD-rom, men svært få har det i dag, som igjen vil være et ledd i utfordringsrekken for å få tilgang til innholdet. Spillet og det meste av minnene mine av spillet er forduftet i intet – ikke så mye som et google-bilde finnes av spillet. Dette var ikke så problematisk for meg, men dette kan skje i fremtiden med viktigere filer og dokumenter som burde være tilgjengelig for offentligheten. I eksemplet mitt har tilgangsmuligheten til dataspillet forsvunnet i løpet av en periode på femten år. Hva kan skje i løpet av en hundreårsperiode? Dette er dermed et eksempel på hvor kort tid det kan gå før digitale kulturminner er utilgjengelige. 

Et skritt i riktig retning

På grunn av jevnlig oppdateringer av programvarer, operativsystemer, nettlesere og datafilformater er det en mulighet for at informasjonen på den opprinnelige datafilen ikke kan leses på et senere tidspunkt. Det er likevel verdt å notere seg at det er påbegynt noen prosjekter som arbeider med digital bevaring med et langtidsperspektiv. Blant disse er The Variable Media Initiative. De jobber med en ny form for bevaringsstrategi utviklet ved Guggenheim-museet, allerede påbegynt i 1999. En av metodene de tester ut er emulering. Dette innebærer blant annet å kunne kjøre gamle programvarer i nye datamaskiner, eller lage tilsvarende programvarer som det opprinnelige slik at det har de egenskapene som kan åpne de gamle filene. Guggenheim-museet utførte også et eksperiment gjennom utstillingen «Seeing Double» der emulering innebar å gjenskape et verk. De har da skapt verket med nye medier, og det er derfor en reproduksjon og ikke en kopi, noe som medfører tap av metadata, altså informasjon om data. Nasjonalmuseet har satt fokus på nettopp dette med å bevare konteksten til digitale verk. Dette innebærer informasjon om kunstneren, om filen og informasjon om kunstverket, altså tittel, medium, produksjonsdato og lignende. Jina Chang, konservator ved Nasjonalmuseet nevner i tillegg at det er viktig å ikke bare ta vare på informasjon om filene, men også programmene de trenger for å fungere og være tilgjengelige. Det er derfor klart at informasjonsbevaring til både filen selv og programvaren som er brukt er sentralt for at verket senere skal kunne vises eller gi mening for et publikum. 

Som jeg viste til i eksempelet tidligere i teksten, så trengs det ikke så mange programvareoppdateringer før programmer og dokumentfiler blir utilgjengelige og verdiløse. Det er derfor viktig å planlegge bevaring for lengst mulig tid fremover. Nasjonalbiblioteket i Oslo bevarer digitale samlinger med et tusenårsperspektiv. De lager tre kopier av filene og lagrer de på to forskjellige teknologiske plattformer som i tillegg er plassert på to forskjellige fysiske steder. På nettsiden deres står det at dette er en metode som gjør at «desse filene vil overleve gjennom mange generasjonar av lagringsteknologi og -format». Ved kopier blir metadata lagret, i motsetning til emulering som også har vært en utprøvd metode. Det betyr at de ivaretar konteksten til de digitale verkene og jobber for en langtidsbevaring for mange generasjoner etter oss.

Hvordan vil vi bli husket?

På en annen side kan ikke biblioteker, museer eller andre institusjoner med analoge og digitale magasiner lagre alt som kan bli ansett som kulturarv, og prioriteringer må gjøres. Bevaring av digital arv er derfor ikke bare en teknisk prosess, men også en kulturell prosess fordi det gjennomføres en utvelgelse av hva som skal bevares og ikke. Det som blir bevart vil      fremtidige generasjoner se og oppleve, og det vil være med på å forme dem og deres tanker om sine forfedre og egen identitet. UNESCO er blant organisasjonene som mener at det ikke er praktisk å ta vare på alt, og at det må gjøres utvalg. De skriver også om strategier for å bevare digital arv, hvor fokuset er på å gjøre materiale tilgjengelig for våre etterkommere. 

Det er flere store aktører som allerede er på banen når det gjelder lagring og bevaring av digital arv, men utvelgelsen er et eget tema i seg selv. Hvem er det som velger hva som skal videreformidles og hva som skal forkastes? Institusjoner og andre aktører langt mindre enn Nasjonalbiblioteket vil kanskje bli nødt til å ta ansvar for de mer hverdagslige kulturminnene som ikke blir prioritert hos biblioteket selv. For det er ikke bare utstilte kunstverk eller omtalt litteratur som sier noe om dagens samfunn, men også de tilfeldige og spontane bildene og videoene som tas med mobilkamera. Det er derfor vi allerede burde begynne å tenke mer på den digitale kulturarven og hva den innebærer. Det burde også bli satt mer fokus på hvordan den kan lagres på en hensiktsmessig måte slik at våre tipp- og tipp-tippoldebarn kan ta del i      vår samtids digitale kunst og hverdagslige bilder, tekster og videoer og annet som har blitt dokumentert gjennom teknologibruk.

Vår digitale livsstil har mest sannsynlig kommet for å bli, og våre etterkommere fortjener å oppleve oss gjennom det som er og blir en del av oss og vår hverdag. Prosjekter for å finne løsninger på digital bevaring er heldigvis igangsatt. Det kan også være en fordel at offentligheten får være en del av denne prosessen, både forvaltningsprosessen og utvelgingsprosessen.  

Bibliografi

Amundsen, Bård. «Slik malte mennesker for 36 000 år siden». Forskning. 17. april 2016. https://forskning.no/steinalder-arkeologi-historie/slik-malte-mennesker-for-36-000-ar-siden/425756?fbclid=IwAR3Oj0T9cAdIOztwgEExDrz45RDmwKVT-wqt-2sWwV4AUvmMyX6G3-WLNNg

Artsandculture. «The Challenges of Preserving Digital Art». Lest 12.10.21. https://artsandculture.google.com/theme/the-challenges-of-preserving-digital-art/NgKiVzI4SsOmJQ

Caitlin Jones. 2004. «Seeing Double: Emulation In Theory And Practice The Erl King Case Study». Electronic Arts Intermix, 2004 http://www.eai.org/user_files/supporting_documents/Jones-EMG2004.pdf

Chang, Jina. «Hvordan være sikker på at digital kunst bevares for fremtiden?». Nasjonalmuseet. Lest 12.10.21. https://www.nasjonalmuseet.no/om-nasjonalmuseet/samlingsforvaltning/konservering/spor-en-konservator/konservatorarbeid/digital-kunst/ 

Gasaway, Laura N. «America’s cultural record a thing of the past». https://houstonlawreview.org/article/4805.pdf

Guggenheim. «Seeing Double: Emulation in Theory and Practice». Lest: 15.10.21 https://www.guggenheim.org/exhibition/seeing-double-emulation-in-theory-and-practice

Guggenheim. «The Variable Media Initiative». Lest: 15.10.21 https://www.guggenheim.org/conservation/the-variable-media-initiative

Lavoie, Brian & Dempsey, Lorcan. 2004. «Thirteen Ways of Looking at...Digital Preservation». D-lib Magazine – DLIB, 2004, Vol. 10 (Nr. 7/8) https://www.researchgate.net/profile/Lorcan-Dempsey-2/publication/240949457_Thirteen_Ways_of_Looking_atDigital_Preservation/links/5611d13308ae6b29b49e338b/Thirteen-Ways-of-Looking-atDigital-Preservation.pdf

Nasjonalbiblioteket. «Bevaring». 12.10.21 https://www.nb.no/om-nb/bevaring/

Kulturrådet, (2012). Samhandling og arbeidsdeling ved dokumentasjon og innsamling i kulturhistoriske museer. https://www.kulturradet.no/documents/10157/8a6bcd97-af6b-48b1-bc93-0ab4a4ac0639

Rinehart, Richard. 2007. «The Media Art Notation System: Documenting and Preserving Digital/Media Art». Leonardo , 2007, Vol. 40, (Nr. 2): 181-187. https://www.jstor.org/stable/pdf/20206382.pdf?casa_token=s-9BZk1K2MYAAAAA:BnCxCfmD0JqaF4qtcklwB4tZRVrn6bTUEDTninggL3Ky2U76hb7putGZWo5hxh3Zh4UleoFbz3k2FUQGRHeFDgWmY0mJa2-U8JqMziMvwPKgUtwx50-A 

UNESCO. «Concept of Digital Preservation». https://en.unesco.org/themes/information-preservation/digital-heritage/concept-digital-preservation