Paragone #1 / 2026 VISJONER
Evnen til å visualisere og forestille seg er grunnleggende menneskelig, og utarter seg kanskje tydeligst gjennom kunsten. Ved å sette ord på det hittil uuttalte, fremmede og ukjente, blir kunsten et verktøy for visjonene som forutsetter våre virkelighetsoppfatninger. I kunsthistoriens utforskning av det hinsides fatteevnen, har kun fantasien satt grenser. I denne utgaven har vi med kunsten som lyskaster trått inn i visjonærenes tåkelandskap, og undersøkt hva som trer frem.
I en undersøkelse av kunsthistoriens visjoner vil nysgjerrighet og behov for svar åpenbare seg. Fra renessansens bebudelsesmotiver til 1900-tallets megalomane djevelfremstillinger av John Martin, har kunstneren aktivt fylt tilværelsens tomrom – alt det vi ikke vet. Dette er visjoner av alle størrelser som ikke alltid setter spor i den fysiske virkeligheten, men som likevel gripes fatt om og gjøres forståelig ved hjelp av kunsten. Ved å kaste blikket på historiens visjonærer, avsløres også et mer selvsikkert menneske. Rester av kommunistenes
kosmiske ambisjoner i betong, og Calatravas futuristiske og storslåtte, men likevel antifunksjonelle byggverk bevitner en trang til å definere det ubesvarte selv – et normativt behov for å definere virkeligheten, eller fremtiden. Parallelt utfordrer verk til surrealistiske kunstnere som Max Ernst den objektive virkeligheten i seg selv. For via det underbevisste avslører kunstnerne de aspekter av tilværelsen der logikken ikke strekker til, og utforsker hva som er mulig å se før fornuften griper fatt og drar oss ned på jorda igjen.
Visjonene våre rommer også et klart tidsaspekt. Med kunsten som projektor berøres spørsmål som: “Hva vil fremtiden bringe?”, eller “hva slags verden skal vi etterlate?”. Fra cyberpunkens dystopiske, suggererende og neonfargede virkelighet til nuclear semiotics’ post- apokalyptiske tilnærminger, problematiseres metodene for hvordan fremtiden skal forholde seg til våre feil. En ting er hvorvidt profetiene vil gå i oppfyllelse, en annen er hva de forteller om kunstens visjonære og idealistiske egenskaper. I sin bok Ways of Worldmaking fra 1984 hevder Nelson Goodman at kunsten spiller en sentral rolle i hvordan vi opplever og konstruerer verden rundt oss.1 Vi mennesker er skapende vesener i kraft av vår egen fantasi, som strekker oss langt for å forstå og nærme oss det ukjente; både i hva som faktisk er og hva som kan være. Dette trues i vår algoritmestyrte hverdag, noe Munch-triennalen påpekte tidligere i år. I ytterste konsekvens står vår evne til å forestille oss nye og alternative virkeligheter på spill.2 Hva skjer når vi slutter å drømme og tenke stort, når fantasien setter snevre grenser, og vi lever i hvert vårt lille digitale ekkokammer? Det ser ikke lyst ut, men kanskje har du svaret i hendene allerede? Som kunsthistoriestudenter bedriver vi et humanistisk arbeid om å forstå andre mennesker, ut ifra det de har forestilt seg, og svarene de har etterlatt. Så strever du med å favne om tilværelsens uvisshet, håper jeg du vil ta denne utgaven som inspirasjon. Forhåpentligvis kan noen av svarene vi har funnet være en påminnelse om å finne frem din egen lommelykt, lukke øynene og bevege deg inn i det ukjente.
God Lesing!
Leder skrevet av Aurora Hirsch Steffens, redaktør.
