Viktige øyeblikk og sterke følelser

General Idea, One Month of AZT Ed. 2/2, 1991. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Henie Onstads utstilling om aids er et mektig og omfattende bidrag til skeivt kulturår. 

På en liten skjerm i utstillingen Hvert øyeblikk teller – følelser av aids på Henie Onstad Kunstsenter danser Barbara Hammer med et skjelett satt inn mellom videoklipp fra sykesenger. Hennes vemodige totentanz og hennes hjertelige smil til hennes dansepartner minner oss ikke bare på vår egen dødelighet, men hyller de avdøde og de som sto ved dere side. Videoen Vital Signs fra 1991 er Hammers dedikasjon til tre nære henne som døde, derav to av hennes venner som døde av aids.

Hvert øyeblikk teller – følelser av aids er Henie Onstads Kunstsenter sitt store bidrag tilknyttet skeivt kulturår. Gjennom året vil en rekke kulturinstitusjoner markere at det er 50 år siden sex mellom menn ble avkriminalisert gjennom å «dokumentere, formidle og diskutere skeiv kunst, kultur og historie».[1]

Henie Onstad har i den anledning valgt å legge fokus på hiv og aids. Det finnes fortsatt ingen kur for aids, mange mennesker smittes med hiv hvert år og vi lever fortsatt med de sosiale og politiske effektene av den fortsatt pågående epidemien. Utstillingen knytter på denne måten skeiv historie til samtidige diskurser ved å ta opp teamet aids som kunst, som epidemi, som politikk, som hverdag, og dets aktualitet i 2022. Utstillingen åpnet fredag 18.februar og vil stå til 22.mai. 

Hvert øyeblikk teller har tatt utgangspunkt i utstillingen TEMA: AIDS, som ble holdt på senteret i 1993. Flere av Henie Onstads utstillinger de siste årene har vært et tilbakeblikk på sin egen historie og samling, deriblant Oppgjørets time fra høsten 2021. Denne selv-reflekterende utstillingsformen gir en mulighet til å utfordre tradisjonelle fortellinger og gjenoppta fortidens problemstillinger i samtiden. Blant annet har kuratorene av Hvert øyeblikk teller, Ana María Bresciani og Tommaso Speretta, ønsket å bidra med nye innfallsvinkler og med et større mangfold, både i kunstnere og motiver. Resultatet har blitt en massiv utstilling over to plan med over 200 verk fra 60 kunstnere. Konkrete grep de har gjort er å ha inkluderte flere verk laget av kvinner, og av kunstnere fra Afrika og Sør-Amerika. 

Flere av kunstnere som ble stilt ut i 1993 er riktignok med i årets utstilling også, men da med andre verk. Likevel vil noen verk være gjenkjennelige fra den tidligere utstillingen. Blant dem er Fin Serck-Hanssens portrettserie som ble bestilt for utstillingen. Portrettene som i 93 ga et tydelig norsk ansikt på mennesker som levde som hivpositive. I dag ser vi tilbake på disse menneskene og deres mot, men også med viten om at kun ett av disse menneskene lever i dag. De får en ny betydning, men er ikke desto mindre kraftfulle eller sårbare. 

Flere av verkene i utstillingen er interaktive og innbyr besøkende til å ta del i utstillingsrommet. Et av disse er Piotr Nathans verk Interpretation of dreams fra 2004. Det består av åtte statuer formet som benker. Disse er spredt ut i utstillingen der det er behov for sitteplasser. Benkene er laget av neonfarget pleksiglass og tre. Det er først når jeg nærmer meg de og skjønner at jeg får lov til å sitte på dem at jeg ser at benkene forestiller dører. De er hentet fra gamle toaletter, med sin tagging, skriblerier og ‘glory holes’ intakte. Verket illustrerer godt det skeivt kulturår markerer, nemlig det som i lange perioder var nødt til å holdes hemmelig; de arenaene og den kulturen menn skapte for sosiale og seksuelle møter. Samtidig, som utstillingen også påpeker, førte aidsepidemien til et tilbakefall for holdninger rundt homoseksualitet. Sex mellom menn igjen ble stigmatisert og sett på som farlig, og slik tvunget tilbake i det skjulte. Gjennom Nathans verk, blir et element av det skjulte og stigmabelagte satt inn i offentligheten og krever at du forholder deg til det og tar del i det.

Utstillingen presenteres med en publikasjon med kunstbiografier av alle de deltagende kunstnerne (biografier skrevet av Paragones egne Elnaz Azadpour!). Den inneholder også tekster av rådsgruppen involvert med utstillingen. Tekstene tar for seg aids da og nå fra et norsk perspektiv. Historiene som trekkes fram gjennom tekstene viser at historien og dagens realitet rundt hiv/aids fortsatt er ukjent og skummel for mange. Spesielt interessant er en trykket versjon av et manifest med overskriften AIDS som vokste ut av en støttegruppe for hivpositive menn i 1986. De da anonyme mennene møttes for å diskutere sine egne diagnoser, det å være homofil, mangelen på kunnskap og det stigmaet rundt sykdommen som gjorde anonymitet trygt, samtidig som det fantes noe viktig i å snakke ut om det, i en tid hvor det ikke fantes noe medisinsk behandling.

Hammer, Barbara.Vital Signs, 1991. Henie Onstad Kunstsenter

Med Hvert øyeblikk teller, forsøker Henie Onstad å vise hvordan mennesker som har blitt frarøvet sin helse, sin kropp og seksualitet har vist dette gjennom kunst. Dette forsøkes ved å reflektere rundt sin egen historie og reaksjon til epidemien og hvordan slike epidemier og kriser påvirker det sosiale og politiske og hvordan skeive historier kan formidles på nye måter. Det har resultert i en god utstilling hvor kunsten ikke går på bekostning av budskap. For en utstilling rundt et tema som forbindes med sykdom og død, blir man slått av hvor mye liv som vises i verkene. Kunstverkene i utstillingen vekker sterke følelser, og kanskje størst er følelsen av sorg.

Hvert øyeblikk teller er en følelsesladet og sterk utstilling man bør se flere ganger, om så fordi inntrykkene ved første besøk vil overvelde.

[1] Skeivt Arkiv. Skeivt kulturår 2022. https://skeivtarkiv.no/skeivt-kulturar-2022